tro-liv-oppdrag

VÅRT LIV

VÅR TRO FORMER VÅRE LIV GJENNOM:

«Det finnes mange ting mennesker kan gjøre på egenhånd, men å være en kristen er ikke en av dem. Et kristent liv er framfor alt en tilstand av å være forent med Kristus og forent med hans etterfølgere.»
William T. Ham

«Dersom jeg hadde ventet med å bli med i en kirke til jeg fant en som var perfekt, hadde jeg aldri blitt med i en. Om jeg så ble en del av en perfekt kirke, ville jeg ødelagt den, for det ville ikke vært en perfekt kirke lenger i det øyeblikket jeg ble medlem av den. Til tross for alle feil og mangler som den har, er den fortsatt den kjæreste plassen vi har på jord…»
Charles Haddon Spurgeon

Apostlenes gjerninger 2:41-47

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.

Vår tro på Jesus Kristus er dypt personlig, men den er aldri privat. Kristen tro formes ved at vi deltar i kirkens gudstjenester, deler fellesskap og gir oss til et praktisk disippelskap. Her vil vi gi en kort beskrivelse av hva dette innebærer for UNITED.


 

GUDSTJENESTE

Å feire gudstjeneste, å komme sammen som kirke for å tilbe Gud og høre hans Ord, er helt sentralt i kirkens liv. I gudstjenesten møter Gud oss gjennom sitt Ord og sin Ånd. I hjertet av gudstjenesten er de gode nyhetene om Jesus Kristus og Guds godhet mot oss. Gjennom faste ledd forankres vi i den bibelske beretningen om skapelse, fall, forsoning og fornyelse. Guds herlighet blir opphøyd, Guds Ord forkynnes og Guds nåde formidles gjennom lovsang, bønn, bekjennelse, forkynnelse, dåp og nattverd. Alt som skjer i gudstjenesten bygger på Guds Ord.

«Kirkens sanne skatt er det hellige evangeliet om Guds nåde og herlighet.»
Martin Luther

Kolosserbrevet 3:16
La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.

SYNGE ORDET

Sangene hjelper oss til å løfte blikket fra oss selv og til Gud. Intensjonen med sangen er ikke å underholdes, men å stemme hjertet til lovsang. Gudstjenestens sanger bør sees på som lærere, da de ikke bare hjelper oss å sette tonen og takten, men også setter ord på lovprisningen vår. Derfor er sangene vi bruker i gudstjenesten gjennomtenkt og utvalgt utfra melodi og teologi. Vi lar både gamle og nye sanger berike gudstjenesten vår.

BE ORDET

I bønn anvender vi både frie og skrevne bønner. I fellesbønnen opphøyer vi Gud for den han er, takker for alt han gjør, bekjenner våre synder og ufullkommenhet, tar imot hans tilgivelse og fornyelse. Vi griper tak i Guds løfter og legger fram våre behov, overgir oss til Guds vilje og takker for hans barmhjertighet og trofasthet. Vi ber til Faderen, i Jesu navn, fylt av Ånden, på grunnlag av Ordet.

LESE ORDET

Vi viser at vi verdsetter Bibelen gjennom å følge Paulus sin oppmaning til Timoteus å “lese høyt fra Skriften”. Vi lytter stående når Guds ord leses uten kommentarer eller utlegninger for at vi skal kunne skille mellom Guds Ord og menneskers ord. Dette gir Bibelen er sentral og opphøyd plass både i våre gudstjenester og i vår bevissthet, som høyeste autoritet for lære og liv.

PREKE ORDET

Når prekenteksten for dagen er lest følger en tekstutleggende preken. Her prøver vi å formidle tekstens tidløse sannhet, tolket i sin historiske og språklige kontekst, med relevans og anvendelighet for vår tid og våre liv. Vi lar teksten tale og avgjøre tema for prekenen. Vi tror forkynnelse av Guds Ord ikke bare er informasjon om Gud, men at Gud gjennom Ordet og Ånden skaper tro og formidler Kristi liv til oss.

PRAKTISERE ORDET

Dåp og nattverd synliggjør Guds Ord og minner oss konkret og kroppslig om Guds løfter. Vi tror at de er mer enn symboler, men snarere hellige handlinger der Jesus Kristus på en spesiell måte er nærværende gjennom Den hellige ånd og utfører sitt verk. Vi praktiserer også Ordet når vi ber og forventer Åndens nærvær gjennom åndelige gaver og tjenester. Når vi har tatt imot av Guds gode gaver vil vi også gi sjenerøst av våre resurser til Guds arbeid lokalt og globalt.


 

FELLESSKAP

Når Det nye testamentet snakker om fellesskap og bruker det greske ordet koinonia, sikter det ikke til sosiale relasjoner i sin alminnelighet. Det er snakk om en enhet og tilhørighet skapt av Ånden som gjør oss til søsken. Kirken ligner ikke bare på en familie; den er en familie. Åndelig enhet og fellesskap kan bevares og forvaltes, men aldri skapes, det er Åndens verk. Derfor oppfordrer Paulus oss til å “bevare Åndens enhet gjennom fredens bånd” (Ef. 4:2). Følgende kjennetegn på fellesskap er både frukter av Åndens enhet og retningslinjer for å bevare denne enheten.

ET PRIORITERT FELLESSKAP – Å BRUKE TID MED HVERANDRE

Alt fellesskap trenger kontinuerlig og avsatt tid for å bygges opp og blomstre. Tid er ofte en mangelvare, selv om det er den mest demokratisk fordelte ”eiendelen” vi har. Derfor må vi velge å prioritere fellesskapet. Alt vi gir tid til vokser.

ET SJENERØST FELLESSKAP – Å DELE RESURSER MED HVERANDRE

Det er stor forskjell på et fellesskap der det kreves at “alt ditt er mitt”, og et fellesskap der vi frivillig tilbyr at “alt mitt er ditt”. Dette er ikke et politisk eller ideologisk program som tar fra de rike og gir til de fattige. Dette er evangeliets budskap om at alt vi har er en gave som vi forvalter for å hjelpe en annens mangel og nød. Sann forståelse av Guds nåde gir seg uttrykk i radikal sjenerøsitet mot vår neste, i tillegg til å tjene kirken gjennom å bidra med vår tid, våre talenter og våre resurser.

ET OVERGITT FELLESSKAP – Å Gi OSS TIL HVERANDRE

Kirken er ikke et homogent fellesskap for mennesker med lignende interesser, som tilhører samme aldersgruppe, sosiale klasse eller kultur. Kirken er en broket forsamling der mangfoldet er noe å feire. Grunnen til vår enhet, og det eneste vi har til felles, er at vi alle er syndere med et desperat behov for Kristus. Vi aksepterer ikke hverandre fordi vi er fordomsfrie, og vi elsker ikke hverandre fordi vi er så fantastisk kjærlighetsfulle. Vi elsker fordi Gud elsket oss først. En kjærlighet som kom til sitt dypeste uttrykk på korset. En kjærlighet som tok på seg vår skyld, og betalte alt vi skylder. En kjærlighet som rev murer, bygde broer og gjorde alt som krevdes for vår forsoning. Fellesskap bygger derfor ikke på krav, men på en overgitt kjærlighet som hviler i Guds nåde.

ET OMSORGSFULLT FELLESSKAP – Å DELE BYRDER MED HVERANDRE

Å bry seg er å våge. Våge å forstyrre, våge å spørre. Våge å dele og være ærlig. Et fellesskap som er så preget av nåden at vi forstår at det ikke er noe vi må skjule, bevise eller forsvare for ikke å bli fordømt og avvist. Et fellesskap hvor det er like naturlig å feire hverandres framskritt som å bære hverandres byrder, og like viktig å dele andres smerte og lidelse som å gi uttrykk for egne behov.

ET GUDSTJENESTEFEIRENDE FELLESSKAP – Å DELE TROEN MED HVERANDRE

Å feire gudstjeneste sammen er et av ukens absolutte høydepunkt, når vi sammen får vende oss til Gud. Vi finner troen håpet og kjærligheten i Kristus gjennom Ånden og Ordet som virker i sangen, bønnen, bekjennelsen, tilgivelsen, prekenen, nattverden og forbønnen.

ET HVERDAGSLIG FELLESSKAP – Å VISE GJESTFRIHET MOT HVERANDRE

Kirkelig liv er ikke begrenset til søndagens gudstjeneste, men inkluderer også hverdagens fellesskap. Gjennom nære, hverdagslige og ærlige relasjoner, der vi deler både troens hemmelighet og livets virkelighet, utvikles og utvides Guds rike i og gjennom oss.


 

DISIPPELSKAP

Jesus formulerer sitt kall til disippelskap med to ord: “Følg meg” og disippelskapets oppdrag med ytterligere to ord: “Gjør disipler”. Disippelskap er et praktisk uttrykk for at Jesus er Herre i våre liv. Ordet kles i kjøtt og blod når vi sier ja til Jesu kall til etterfølgelse og lar hans lære få forme oss. Jesus sa: ”Jeg er veien, sannheten og livet – følg meg!” Jesus er veien som vi følger. Jesus er sannheten vi stoler på. Jesus er livet som vi tar imot. Veien som leder hjem. Sannheten som setter oss fri. Et evig liv i overflod.

DISIPPELSKAPETS PLATTFORM – DEN LOKALE FORSAMLINGEN

Disipler formes midt i menighetslivet. Ikke i isolasjon, men i hverdagslivet og fellesskapet, og gjennom å delta i den lokale kirkens ulike ansvar og tjenester. Å følge Kristus og samtidig avvise og holde seg unna kirken er derfor en stor selvmotsigelse. Vi kan ikke være utenfor Kristi kropp, kirken, og samtidig være i Kristus. Vi er ikke kalt til å være ensomme pilgrimer som driver rundt i søken etter den ideelle kirken, med urealistiske forventninger til andre mennesker. Vi trenger alle å være en del av et sant og hverdagslig fellesskap der vi bor og lever.

DISIPPELSKAPETS DRIVKRAFT – NYSKAPELSEN

Disippelskapet er en naturlig følge av at vi har blitt født på ny i Kristus. Gjennom Guds Ord og Ånd har vi blitt tatt fra åndelig død til åndelig liv, og derfor finnes en iboende, naturlig lengsel etter å følge Kristus. Dersom denne viljen er fraværende, har man enda ikke blitt berørt av Guds forunderlige nåde og nyfødende kraft, og trenger evangeliet mer enn disippelskap.

DISIPPELSKAPETS MÅL – GUDS ÆRE

Det ligger i vår menneskelige natur å søke egen ære og det ligger ikke naturlig for oss å fornekte oss selv. Sann etterfølgelse skaper ikke beundring for disippelen, men for læremesteren. Vi mister oss selv i beundringen av Kristus. Disippelskapets fremste mål er å forherlige og ære Gud i alt, og i alle livets omstendigheter finne vår dypeste tilfredsstillelse og største glede i han.

DISIPPELSKAPETS FRUKT – FORVANDLEDE LIV

Troen skaper forandring i livene våre og produserer frukt og gjerninger. Akkurat som vi ikke blir syndere fordi vi synder, men vi synder fordi vi er syndere, så blir vi ikke frelst for å gjøre gode gjerninger, men gjør gode gjerninger fordi vi er frelst. Troen blir synlig gjennom gjerningene, og er ikke rettferdighetens rot, men rettferdighetens frukt.

DISIPPELSKAPETS KALL – UTVALGT AV GUD

Disippelskap er basert på et kall fra Kristus, og ikke på vårt eget initiativ. Det er han som har kalt og utvalgt oss, ikke vi som har utvalgt ham. Jesus er tydelig på disippelskapets krav, og advarer mot konsekvensene snarere enn å påpeker attraktive fordeler. Han oppfordrer oss til å vurdere kostnaden. Disippelskap ville vært et helt umulig oppdrag om det ikke var for at Jesus selv har søkt oss, kalt oss og lovet å være med oss ved sin Ånd.

DISIPPELSKAPETS NÆRING – ORDET OG ÅNDEN

Guds Ord og Ånd føder og former vår etterfølgelse. Lære og liv står ikke i motsetning til hverandre, men fordypning i troen er forutsetningen for genuin etterfølgelse. Disippelskap er vår kontinuerlige respons på Guds verk for oss og i oss. Ved Guds Ord og Ånd får troen næring og kraft, og vi formes og utrustes for radikalt disippelskap.

DISIPPELSKAPETS UTTRYKK – ETTERFØLGELSE AV KRISTUS

Å følge Kristus og formes etter hans bilde er disippelskapet kjerne. Vi er stadig i bevegelse på reise mot Kristus-likhet. Disippellivet er i spenning mellom «nå» og «ikke enda». Nå er vi erklært rettferdige i Kristus, samtidig som vi er syndere og enda ikke rettferdige i oss selv. På veien kommer vi stadig til å møte vår egen svakhet og fristes til kompromiss. Ser vi på oss selv, så faller vi, men løfter vi blikket og ser på Jesus, så seirer vi. Derfor trenger vi å vende oss bort fra oss selv hver dag, og velge å følge etter Kristus.

DISIPPELSKAPETS PRØVELSER – UTHOLDENHET I LIDELSE

Mens dagens kristendom ofte er opptatt av framgang, popularitet og komfort, preges nytestamentlig disippelskap av fattigdom, forfølgelse og fengsel. Hver side i Bibelen og hele kirkehistorien er merket med blodet fra martyrer. Gud har aldri lovet oss et liv i stadig medgang, men han har tvert imot forberedt oss på motgang og prøvelser. Disippelskapet kommer til å settes på prøve og testes. En tro som aldri testes kan man aldri helt stole på. Prøvelser tester hvor autentisk troen vår er og avslører mangler. Når vi i møte med motgang løper til Kristus i stedet for å løpe fra Kristus, kan motgangen lede til fordypning i troen. Hvordan vi takler motgang, lidelse, og prøvelser sier en hel del om hva vi egentlig tror, hvor vi har vår trøst, og hva vi har vår glede i.

DISIPPELSKAPETS EFFEKT – INSPIRERENDE FORBILDE

Det kan lett bli falskt og fordømmende hvis vi intenst strever etter å bli forbilder. Vi mister blikket på den vi følger (Kristus), og blir mest opptatt av oss selv og dem som følger oss (mennesker). Om vi ikke er våkne kan vi fort leve for å gjøre inntrykk på mennesker istedenfor å gi ære til Gud. Et liv til Guds ære og i Kristi etterfølgelse får ofte den naturlige følgen at mennesker inspireres til selv å følge Kristus slik som forbildene følger Kristus.

DISIPPELSKAPETS OPPDRAG – MISJON I VERDEN

Jesu kall og oppdrag til oss kan formuleres med to ord: Gjør disipler! Det handler altså ikke om å samle flest mulig besøkende, finne sympatisører, rekruttere medlemmer eller fans. Paulus bruker sitt liv som kristen på å foreta tre store misjonsreiser gjennom den datidige verden. Hvor enn han kom talte han evangeliet, døpte dem som kom til tro, grunnla menigheter, underviste Guds Ord og gjorde mennesker til disipler. Vårt oppdrag er å forkynne evangeliet om Guds nåde og kjærlighet i Jesus Kristus, gjøre disipler, plante kirker og berøre steder til jordens ytterste grenser, slik at Herrens Ord har framgang, og hele jorden blir fylt av hans herlighet.

Dette oppdraget utfører vi personlig og kollektivt, på søndagen og i hverdagen, lokalt og globalt, spontant og relasjonelt, så vel som planlagt og organisert.

DISIPPELSKAPETS VEKST – ET LIV I OMVENDELSE

«Hele livet er et liv i omvendelse» Martin Luther

Det menneskelige hjertet produserer avguder på løpende bånd. Dette er roten til all synd – å vende seg bort fra Gud og skape seg andre guder. En avgud kan ofte være noe som er godt i seg selv, men som vi gir en så sentral og viktig rolle at det tar kontrollen over oss. Vi setter vårt håp og vår lit til disse avgudene og søker etter mening, trygghet og identitet i dem istedenfor hos Gud. Derfor behøver vi å leve et liv i bekjennelse og omvendelse. Vi gjør oss skyldige i denne synden gang på gang, og ofte er disse avgudene den usynlige roten til mange andre mer synlige synder.

DISIPPELSKAPETS FRAMTIDSHÅP – JESU GJENKOMST

Vi har vårt håp, vår forventning og tillit til at Jesus kommer igjen. Da skal ondskap og urett for evig fordrives. Først da skal vi få se fred råde over hele vår jord. Da skal alle tårer tørkes, all lidelse opphøre, all synd og ondskap straffes, og all skjønnhet og herlighet opprettes i en ny himmel og en ny jord.

Derfor er Jesu gjenkomst et håp og ikke noe vi frykter. Ikke en tragedie, men en trøst. Først da skal alt som er dypt feil med oss og verden gjøres fullstendig rett. Alt som har falt under synden skal gjenopprettes til rettferdighet og herlighet. Dette er vår trøst! Dette er vårt håp! Dette har vi vår tillit til. Vi løfter blikket mot himmelen og ber: Kom, Herre Jesus, kom!

Til han kommer igjen er vi satt til å leve dette livet ved Guds nåde, til Guds ære.